Våre hunder

Dette er historien om hvorfor vi valgte det vi valgte. Først den ene og så den andre. Det er mange tilfeldigheter at det blir det det blir.

Både jeg og mannen min har vokst opp med hund. Jeg med pointertispen Peggy og Raymond med flere forskjellige hunder. Jeg har hele mitt voksne liv ønsket meg hund, men med utdannelse, jobb og småbarn har ikke det blitt prioritert.

Under kreftbehandlingen merket jeg at den fysiske formen min forfallt. Jeg skjønte at jeg kom til å trenge rehabilitering etterpå for å komme tilbake til god fysisk form igjen. Jeg skjønte også at jeg ville trenge motivasjon til dette. Da kom tanken på en hund og det måtte være en hund som trengte mosjon. Ungene ble glade over forslaget mitt. Værre var det med Raymond. Han ble ikke begeistret for det og ramset opp mange ulemper med å ha hund i huset. Men da jeg argumenterte med mine begrunnelser, var det greit.

Så var det å finne en rase som passet for våre behov. Vi ønsket ikke en "handveskehund". Det skulle være en hund som trengte middels mosjon og stell og som kunne være ute i all slags vær. Det ble litt surfing fram og tilbake på nettet, men jeg ble ikke noe klokere av det. Så vimset jeg meg inn på canis.no. Der fant jeg en link om hunderaser. Jeg begynte øverst og leste meg nedover. Det ble etter hvert kjedelig så jeg hoppet litt frem og tilbake. Da jeg havnet inne på samojedsiden og leste rasebeskrivelsen, "datt" alt på plass. Her var rasen for oss. Jeg diskuterte dette med Raymond og han var enig med meg. Dette var før jul i 2007.

Rasen var nå på plass og så var det å finne en valp. Kanskje det beste tidspunktet for valp for oss ville være i aug-08? Da var jeg ferdig med behandlingen og jeg ville ha tid til valpen før jeg skulle starte på jobb igjen. Å finne valp skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort. Det er ikke så mange Samojedoppdrettere i Norge. Jeg sjekket på hjemmesiden til de oppdretterne jeg kunne finne. Mange oppdrettere hadde ikke valper eller de planla ikke valper på flere år og andre oppdrettere hadde lang valpeliste. Jeg tok kontakt med Gerd på Polarjuvelen og Gro på Kennel Rajuma. Begge planla valper. Gerd var noe usikker når det ble, mens Gro planla valper i det tidsrommet jeg ønsket med valp. Hun hadde allerede en reservasjon på tispe. Jeg fortalte Gro om kreften og hvorfor jeg ønsket meg valp i august. Da foreslo Gro at det kanskje var nå jeg burde hatt en valp. Hun foreslo å lete etter valp i Sverige. Etter å ha tenkt litt over det Gro hadde sagt, fant jeg ut at hun hadde rett. Jeg burde hatt en valp, helst i går. Vi var nå kommet ut i januar-08. Jeg begynte å lete etter valp i Sverige. Etter noen negative mailsvar fikk jeg tips om Lejonbols kennel som ventet valper i februar. Jeg sente mail med informasjon om familien og hvorfor vi ville ha en samojedvalp. Jeg fikk svar at de hadde en reservasjon på ei tispe og jeg måtte ringe dem. Å, så spennende. Det var akkurat som om jeg skulle opp til eksamen da jeg ringte Eva. Det ble en hyggelig samtale og vi ble enig om at dersom Gloria fikk flere tisper enn ei, så skulle vi få kjøpe den ene. Samtidig som dette skjedde hadde jeg vært i kontakt med Kjeborg kennel i Sverige. De ventet også valper i februar og jeg hadde fått mail om at jeg kunne få kjøpe ei tispe der. Fra å ikke ha noen valp, hadde jeg nå plutselig to. Jeg bestemte meg for at den kennelen som først fikk valper, skulle vi hente vår valp fra.

Det var en spennende tid. Jeg var innom hjemmesiden flere ganger om dagen til begge kennelene for å sjekke. 11.februar blir det født sju valper på Lejoonbols kennel, fem hanner og to tisper. Samme dag blir det født seks valper på Kjeborg kennel, fire hanner og to tisper. Jeg fikk først mail fra Eva om at den ene tispen til Gloria skulle bli vår. Derfor ble det til at Mia kom til oss. Mer om Mia og den spennende turen til Stockholm da jeg hentet henne, kan leses her

Vi hadde hatt Mia i ca.4 mnd da jeg begynte å tenkt på en valp til. Jeg var kjempefornøyd med Mia. Jeg og Mia hadde fått et spesielt forhold. Hun hadde ingenting jeg ikke likte. MEN, hun likte ikke å være alene ute i hundegården noe særlig. Det gikk bra så lenge kaninen var sammen med henne, men kaninen døde. Jeg tenkte at med en hund til, så ville Mia ha selskap. Denne gangen var det lettere å overtale Raymond og på ny begynte letingen etter en valp. Denne ganger var vi litt mer usikker på om vi skulle ha tispe eller hanne. Nå fant jeg valper hos tre kennler i Norge. Polarhiet kennel hadde bare hanner. Jeg mailet Nina for å få gode råd angående fordeler og ulemper med hanne-tispe eller tispe-tispe. Jeg fikk mange gode råd av Nina, men jeg var fortsatt i villrede. Det ville jo være så mye lettere å reise til Steinkjær å hente en valp enn til Sverige. Etter en samtale med Gerd på Polarjuvelen ble jeg enig med meg selv at det ville bli lettere med ei tispe til enn med en hanne.

De to andre kennlene i Norge som hadde valper, hadde begge fått store kull, men ingen ledige tisper. Så igjen måtte jeg vende nesen min mot Sverige. Denne gangen var det lettere. Via Kjeborg kennel fant jeg Vedjatorpet kennel. De hadde fått valper 27.september og hadde to tisper som ikke var solgt. Jeg fikk mailet bilder av begge tispene. Det er vanskelig å velge ut fra bildene, men etter informasjon fra Carina ble vi enig om den brune tispen. Mer informasjon om Stella finner på hennes side her

Å få oss hund må være noe av det lureste vi har gjort. Mia ble den motivatoren jeg trengte for å komme meg ut. Å få Stella var også lurt  selv om det ble mye arbeid. Mia godtok Stella med en gang. Det tok en tid før vi kom inn i faste rutiner, men det var verdt slitet. Nå har vi to hunder som tilfører familien mye glede.